%202_edited_ed.png){kind=small}
Det er masse penger i streaming, men mesteparten ender i lommene til utenlandske artister. Her er en liten endring i regnemåte som gir deg vesentlig mer inntekt for digitalmusikken din. Les & lær.
I 1999 startet undertegnede og David Gjester en digital musikktjeneste ved navn Freetrax. Den lignet en god del på hva MySpace ble noen år senere, og for å skape et alternativ til pirat-tjenestene som dominerte på den tiden lanserte vi en tilleggstjeneste vi kalte Robin Hood.
Tjenesten viste reklame rundt hver musikkfil som ble konsumert og disse inntektene skulle gå til opphavsmann og artist. Tono kom på banen samme øyeblikk som vi lanserte og forlangte at vi fjernet tilbudet. Det var tydeligvis bedre at musikken ble stjålet enn å legitimere en modell for musikkbruk basert på variable reklameinntekter.
Nesten 10 år senere kom Spotify med samme idé og ble bransjens redningsmenn. Dvs. helt lik er ikke Spotify’s løsning. Vår tanke var den gangen at reklameinntektene hver låt genererte skulle gå direkte til rettighetshaverne (bruker-sentrert modell), mens Spotify og WIMP legger alle penga i én pott og deler på antall spillinger (pro-rata modell). Det høres kanskje ut som at resultatet skulle bli det samme, men det blir det ikke, og forskjellen kan utgjøre et være eller ikke være for mange artister.
La oss for eksempelets skyld ta en norsk artist som distribuerer gjennom indigoboom.com og framfører eget materiale. Vår fiktive artist har en beskjeden base på 1000 die-hard fans som i gjennomsnitt hører på 2 låter, eller 8 minutter, med artisten hver dag. Inkludert annen musikk hører de 40 minutter hver dag. Med en bruker-sentrisk modell ville denne artisten fått 14.000 kroner i måneden av sine fans, mens med pro-rata modellen vi har i dag ikke mer enn 4.320 kroner i måneden. Altså mindre enn en tredjedel.
En annen konsekvens er at ved en pro-rata modell går mesteparten av pengene fra alle brukere til de mest populære artistene, uansett hvilken musikk den enkelte bruker har hørt på. Hvis du for eksempel en måned kun hørte én låt, og det var med din favoritt-artist, ville artisten denne måneden fått alt som gikk til utbetaling (70 kroner) av din abonnements-betaling hvis man benyttet en bruker-sentrisk modell. Men med dagens pro-rata ordning får favorittartisten din kun 6 øre og resten går, litt enkelt forklart, til Aviici og Rihanna.
Må det være sånn?
David Gjester og jeg er fremdeles aktive i den digitale musikkbransjen. Nå med tjenesten IndigoBoom.com. Vi hjelper artister uten platekontrakt med digital distribusjon over hele verden, og en stor del av våre artister er de som taper mest på den eksisterende pro-rata modellen. Derfor har vi av og til spurt hverandre; hvorfor må det være slik da? Når en brukersentrert modell så opplagt ville ført til langt bedre levevilkår for lokale og smale artister er det vel bare å forandre modellen?
Ikke skyld på streamingtjenestene
Wimp tenkte muligens det samme da de leste lignende konklusjon i streaming rapporten fra førsteamanuensis Arnt Maasø, men da de ytret ønske om å gå over til en bruker-sentrisk løsning møtte de uventet motstand fra de multinasjonale plateselskapene. “Beklager”, sa de til Wimp, “vi har en avtale, og den ser vi ingen grunn til å forandre.”
For, som Maasø skriver i sin rapport, vil de 4 største selskapene med en bruker-sentrisk modell få 75% av de totale utbetalingene mot 76% som de får idag. Og man skal ikke kimse av én prosent av potten når man vet at den globale musikkbransjen i 2013 omsatte for ca. 100 milliarder kroner. En kvart prosent blir 250 millioner kroner, altså omtrent det samme som Sony Music og Warner samlet omsatte for i Norge i fjor. Og bevaringen av mangfoldet i musikklivet er vel strengt tatt en jobb for kulturdepartementet og ikke et ansvar som bør legges på plateselskapene – eller?
Spotify har lenge slitt med å forsvare lave utbetalinger til artister, men i Norge er ting i ferd med å bedre seg betraktelig. På min siste avregning fra Indigoboom fikk jeg ca. 5 øre per streaming og i tillegg kommer Tono/NcB vederlag. Dette er fordi det er norske brukere som har hørt på min musikk, og den norske potten relativt sett er større enn i andre land fordi vi her har den høyeste prosenten betalende brukere. Basert på tall i artikler i DN og Aftenposten kan en lett regne seg fram til at ca.13.5% av Spotify’s norske brukere betaler for tjenesten. Det betyr at streamingtjenester i Norge har en potensiell omsetning som er 6 ganger høyere enn hva Spotify får av betalende brukere i dag. Det blir ca. 3 milliarder kroner i omsetning. altså nesten 3 ganger så mye som gullårene på slutten av 90-tallet.
Bruken av streaming øker dramatisk hvert år og mye tyder på at vi i fremtiden ikke vil forbruke musikk på annen måte. Det er derfor viktig at den riktige fordelingsmodellen kommer på plass nå. Bransjen totalt går fantastiske år i møte, og debatten bør ikke lenger dreie seg om hvorvidt streamingtjenester er gode eller dårlige – men heller om hvordan pengene skal fordeles.
Lars Kilevold
Hjelp andre å sette seg inn i disse tingene ved å dele artikkelen på facebook.
Streaming.
Er en mer rettferdig modell mulig?
Kommentar av Lars Kilevold
indigoboom.no
IndigoBoom
Digital Distribusjon
DIN MUSIKK PÅ
